Analyse av diktet "Elsk" av Arne Garborg

Tapt kjærleik

Ei hurtiganalyse av diktet “Elsk”, skreve av Arne Garborg, frå diktsyklusen Haugtussa.

Kjærleiken er universell og evigvarande, og den kjærleiken ein ikkje kan få er kanskje den sterkaste av alle. Då Arne Garborg skreiv dikta til klassikaren Haugtussa, var romantikken i full blomst, medan realismen og naturalismen i høgste grad var aktuelle. Diktet “Elsk” inneheld både bonderomantikken som kulisse, og realismen i form av at innhaldet ikkje på nokon måte er korkje idyllisk eller ser ut til å ende godt. Naturalistisk er diktet ikkje, sidan dei nedrige detaljane ikkje er medtekne.

“Elsk” handlar om ei bondejente som ventar på det ho kallar “den galne guten”.
   
    “den galne guten, han gjeng så baus;
    han veit at fuglen aldri vil laus”

I diktet får me innblikk i tankane til jenta, som openbart er svært forelska. Kvar strofe er ei erklæring om tilsynelatande endeslaus kjærleik, og i siste strofa viser det seg at han kjem til henne på søndag.

Temaet i diktet er håplaus kjærleik og sakn, og inneheld både draum og utsegn om kor stor makt kjærleiken har. I første strofe kjem det fram at ho stiller seg sjølv til for han,

    “Å gjev du batt meg med bast og bende;
    å gjev du batt meg så bandi brende!”

medan andre strofe peikar på det faktum at ho ikkje er verdig hass sin status som gardsgut.

    “Ja kunne rett eg mi runelekse,
    eg ville inn i den guten vekse;”

“Elsk” er eitt klart sentrallyrisk dikt i tradisjonell bunden form, med ei klar personal forteljarstemme. Diktet er oppdelt i sju typografisk like strofer, der kvar strofe har fire linjer som alle er skrevne i A-A-B-B enderimsform. Bruken av denotasjonar og bilder er sterk, og går igjen i alle strofene. Ordval og teiknsetting fastslår pasjonen og graden av kjærleik som jenta opplever til guten:

    “Å gjev du batt meg med bast og bende;
    å gjev du batt meg så bandi brende!
    Å gjev du drog meg so fast til deg
    at heile verda kom bort for meg!”

Den andre strofa inneheld bildet på at ho er vilkårslaus hass si jente, med å velge verbet å binde seier ho beint fram at ho er makteslaus ovanfor hass si vilje.  I dei to siste linjene vel ho å nytte verbet å dra, som berre bygger oppunder hennar ønske om å bli knytt til han for æva. Begge setningane er avslutta med utropsteikn, som understreker kor sterkt ho ønsker at draumen hennar skal gå i oppfyllelse.

Kvar strofe i diktet har sitt eige sub-tema, til dømes har den første strofa temaet “den galne guten”, medan den andre strofa omhandlar ønsket om å bli bunden opp i kjærleiken. Spesielt i dei to første strofene blir temaet ordmessig gjenteke, og bygger under kven og kva ho tenkjer på. Den klanglege flyten er besørga av at strofene er typografisk like, og at enderima er so konsekvente. Diktet inneheld ingen nevneverdige brot i flyten.

Som lesar vert eg slått av dei sju strofene, som samla peiker på den sterke, tilnærma desperate forelskelsen jenta legg for dagen. Isolert sett nevner ikkje diktet nokon navn, men Haugtussa handlar om husmannsdattera Veslemøy og blant anna hennar håplause kjærleik til bondesonen Jon. Veslemøy kan ikkje få Jon grunna statusskilnaden, og Jon går seinare i handlinga til giftarmål med ei storgardsjente.

    “Om vinden strid over heii susar,
    det gule håret ditt visst han krusar;
    om regnet dryp med sin døyvde gråt,
    så stakkars guten, no vert du våt.”

Bruken av bilda på hennar makt over henne, og kor sterkt ho føler for han, bygger opp ein sympati for henne dess meir det kjem fram at det ho føler ikkje vert gjengjeldt. Slik eg oppfattar diktet so er temaet kjærleikssorg og sakn, men jamvel med det naive håpet om oppfyllelse av draumen.

Bodskapen i diktet er at ein skal halde seg til realiteten, og ikkje søke ut over eigne grenser og bæreevne.